Min favorittelv framfor noen er Kongsfjordelva. Den ligger på Varangerhalvøya, og renner ut i Barentshavet ved Kongsfjord. Den er lakseførende et ganske langt stykke – men det er de 10-12 kilometerne nedenfor fossen som er mest interessante å fiske på. Grunnen til at det er min favorittelv er følgende opplevelse for noen år siden.

Jeg hadde «døgn» i elva sammen med en Willy, en kollega og en lite talefør finnlender som var på besøk hos ham. Finnen var bare 14 år gammel – men allerede livstruende opptatt av laksefiske. Vi fisket utover kvelden og natta i alle de sikreste hølene, med alle former for redskap.

Ingen av oss tre var særlig kjent på forhånd, men interessen for fisket bant oss sammen i sommernatta på en underfundig måte. Etter hvert fikk vi tid til å prate litt innimellom kastene – selvfølgelig ble det mest om fisket – slik det gjerne blir. Været var stille, klar himmel med midnattssol, det var passe med mygg – alt var som det skulle være.

Imidlertid hadde vi lite hell med laksen, ingenting brakt på land. Selv hadde jeg på fisk flere ganger, både i Steinhola og ved Hengebrua. Men det var ingen som ville på land. Finnen hadde også på en, og fikk den inntil land – men ikke oppå. Willy ble lei etter hvert – og så på for det meste.

Klokka tre om natta begynte vi å snakke om jobben dagen etter – det begynte å nærme seg legge- tid selv for en sportsfiskeidiot. Jeg vadet for sikkerhets skyld et par centimeter over vadestøvlene og var våt til skinnet. Halv fire trakk vi ned til hengebroa, og var på vei over for å gå opp i bilen.

Der møtte vi Stig – en av elvas faste – med hytte like ved og like mye sprit og lakseslo som blod i årene. Han viste selvsagt fram sin fangst for å vri kniven ekstra i såret. Men han forbarmet seg over oss. Jeg fikk låne et par tørre bukser av ham, og han overtalte oss til å prøve nedi Bergersenhølen med mark før vi ga oss. Med denne vannstanden burde det være bra i gammelløpet, om en gikk forsiktig nedtil og hadde «hall».

De andre hadde ikke like mye tro på Stig og tipsene hans, men siden det var min bil vi skulle kjøre og tre mil å gå – ble de med de også. Klokka halv fem slengte jeg uti en markangel montert på fortommen på min fjorten fots fluestang. Akkurat markfiske var det eneste jeg ikke var særlig rustet for. De andre hadde improvisert redskap de også, og vi delte en håndfull mark som jeg fikk med meg fra Stig.

På andre kastet mitt satt laksen der – snøret liksom bare stanset og begynte å gå oppover elva. Tilslag ble det vel ikke akkurat, det ble mer til at jeg røsket i stanga i forflippelsen – men det gjorde nytten. Etter tjue minutter kunne finnen kleppe på land en flott firekilos Kongsfjordlaks. Vi hoppet rundt den alle tre en stund i ren krigsdans, før vi husket alvoret og hastet uti med agn igjen.

Fem kast lenger ned, jeg gikk etter de to andre nedover, hang laks nummer to på kroken. Nye tjue minutter med turer ut og inn, rundkast og delfinsprang, og laks nummer to lå på bredden. Nøyaktig lik den første. Ved siden av hverandre var de et gildt syn i den skrå morgensola.

Det var lite mark igjen hos meg nå – men lite stemning for å få lånt noe fra de andre. Mer og mer markert i kastene gikk de foran meg nedover imot brekket i hølen, og jeg prøvde med det lille jeg hadde igjen av mark, et par centimeter nederst på angelen.

På grunn av vaderne kom jeg lenger ut enn de andre to nede på brekket – og fikk kastet over mot steinen på andre siden. Der satt laks nummer tre. Vaderne ble fulle av vann i slagsmålet for å berge seg selv og fisken inn mot land – men sannelig kom det på land til slutt den også. Om den ikke var bror av de to forrige så var den i alle fall av samme årskull. Litt mørkere i skinnet – hadde vel stått der i elva en ukes tid.

Hele hølen var nå grundig gjennomfisket med tre stenger – og hadde gavmildt gitt oss tre vakre lakser. Jeg lot meg overtale til å gå tilbake til bilen – nå var det bare to timer til vi skulle på jobb. Vi gikk langs elva oppover i hølen – til der hvor stien svingte opp mot veien.

Bitt av laksefeberen som jeg var – kunne jeg ikke dy meg for å ta et kast til før vi gikk fra elva. Det var bare millimeter med mark på – og kastet ble mislykket bare to meter fra land. Men sannelig var laks nummer fire der – og varslet sin påmelding med det luftigste spranget jeg har sett. Slik som trollstemningen var den natta – ble laksen selvsagt med opp på land den også.

Opp til bilen bar jeg femten kilo laks fordelt på to lakser i hver hånd. Vaderne var fulle av vann, øya fulle av grus. Nakken klødde av svette og myggstikk. Likevel svevde jeg der jeg gikk oppover bakken, og kjente suget i laksestanga hele veien i bilen hjem. Jobben neste dag gikk på et vis – hver gang øynene holdt på å gli igjen lot jeg meg beruse av stemningen ved elva. Hver telefonsamtale var akkompagnert av elvebrus – og lakserist glinset i vinduer og speilflater.