Min favorittelv i Trøndelag er ei stri lita elv som renner nedi en spiss V-dal. Det er ulendt å gå langsetter – sola slipper sjelden nedi – og det som vanlig i Trøndelag alltid styggvær.

Uansett styggvær er det myriader mygg og knott. Vanligvis er det glatt og sleipt langs elva – og farlig. Laksen er vanskelig å få til å bite. Elva er full av steinblokker og feller for sluk og angler. Kort sagt et ypperlig sted å få være litt aleine.

Jeg har passet på å få meg en tur eller to hit hvert år – og lært litt hver gang. Som oftest får jeg noen fisker – som regel smålaks – men det har vært storlaks også. En gang hadde jeg full klaff her og fikk det jeg greide å bære – det er noe som stadig trekker en tilbake.

I sommer var jeg tidlig ute – og fikk vite av kortselgeren at det var dårlig oppi elva ennå. På direkte spørsmål måtte han innrømme at det ennå ikke var rapportert laks tatt i elva. Som ukuelig optimist ville jeg prøve likevel – kunne jo i tilfelle slutte av tidlig på kvelden (til glede for husfruen).

Elva virket aldeles tom – jeg fisket meg gjennom alle hølene med sluk, mark, flue, gummimark og det som fantes i boksen uten å se antydning til fisk noe sted. Været var som vanlig – regnet rant i fine tynne stråler – den mest effektive vanningen som er av fiskerklær. I ellevetiden på kvelden var jeg pissblaut – og da sluttet regnet. Alle som har vært i Trøndelag i en elvedal vet hva som skjer når det slutter å regne – jo da kommer knotten og myggen. Her kom det ikke særlig mygg – men aldeles fenomenalt mye knott.

På andre siden av elva så jeg en mismodig laksefisker sittende innunder en berghammer med et rykende nesten sloknet bål – mens han gjennomsøkte kulpen med spinner og mark. 20 meter over vannet kunne jeg se at kulpen garantert var tom for fisk – men jeg ville ikke ødelegge gleden og roen hans – så jeg gikk diskret videre til neste høl uten at han så meg. Andre var det ikke i elva i kveld – det jeg så i alle fall.

For å trøste – varme – jage bort knott laget jeg bål og kokte kjøttsuppe med pølsebiter. Sittende i røyken fra bålet – med brannblemmer i munnen – var jeg i ferd med å ta den vanskeligste avgjørelsen en fisker kan ta – den å gi opp. Akkurat da – fem over elleve – kom det en laks opp i hølen – og hoppet høyt i været rett overfor brekket. Hjertet hoppet over noen slag – omlegninger og avgjørelser ble kastet på hodet – her er det muligheter. Det var ingen stor laks – men du verden så fin den var – og kanskje var den førstemann framme av en svær søskenflokk – hvem vet?

Den hølen jeg satt ved er svært fin å fiske – og jeg kjenner den ganske godt. Laksen har sine faste plasser etter forskjellige vannstander – slik som det var nå skulle fisken ha stått midt i hovedstrømmen øverst i hølen. Det at laksen hoppet nederst var nå så – kanskje ville den helst bli stående der og være et unntak. Således kunne den være hvor som helst – og jeg prøvde overalt. Jeg prøvde med forskjellige fluer – mørke – svarte – store – svære – lysvingede – det meste av flueboksen var uti vannet i løpet av natta. Jeg prøvde mark med søkke i forskjellig tyngde, lot marken ferdes i alle vannlag og innom alle kriker og kroker i bunnen. 15 sett med angel/søkke måtte byttes etter hvert. Jeg prøvde sluk og spinner også – selv om det sjelden gir noen effekt her.

Laksen viste seg ikke igjen – men jeg følte på meg at den var der. Innimellom lot jeg den få noen hvilepauser – men jeg ville ikke forlate hølen og «samarbeidet» vårt. Klokka begynte å nærme seg sju om morgenen – og jeg satt og filosoferte om hva det er som får en til å være laksefisker. Åtte timer i en sverm av knott – hadde gått tom for sigaretter allerede klokka fem – og huden begynte å reagere med misnøye på myggolje type sitronduft. Klærne var sånn passe fuktig – verken kaldt eller varmt når en passet på å sitte midt inni. Sannelig ikke godt å si hva som egentlig driver en videre i slike situasjoner.

På slaget sju tok laksen ei marktugge servert med et lite søkke omlag midt i kulpen – 20 cm under vannflata. Et kort og konsist drag – kontant mothugg – og der satt den fast. Fem minutter kjøring, også lot den seg gli inn i håven uten overraskende sprell. Bar den opp på berget inni håven, og slo den i hjel med en vedskie (der sparte jeg 285,- kroner til «prest»). Velskapt, blank fra sjøen, et lite vidunder av en laks. Fasongen er som elva – sterk og vill. Kraftig hode – store finner og hale – en kraftpakke som kan slåss seg gjennom de verste stryk.

Middag for familien og de andre på hytta er sikret – det er et ritual som følges hver gang det blir laks her i denne elva. Agurksalat, nypoteter, rømme, hollandaisesaus og hvitvin fra Vinmonopolets kartongutvalg. En så verdig motstander fortjener å bli gjort stas på spesielt – og det blir den.

Men jeg tør ikke fortelle det hjemme – at jeg virkelig satt åtte timer og fisket etter denne ene laksen – jeg tror jeg er gal. Men nappet, mothugget, spenningen i andre enden av snøret, tilfredsheten der oppe på berget, sittende ved laksen var verdt hvert eneste sekund – det forstår enhver laksefisker – ikke sant?