Mio våknet som jakthund allerede 9 måneder gammel i en fjellside ved Porsangmoen i Finnmark. I tett skog med myr og kjerr sto han for de første rypene han noen gang kjente lukten fra – og jeg glimtet til å skyte noenlunde bra. Etter det har han i grunnen forstått poenget av seg selv – så jeg påberoper meg liten ære som dressør.

Sin første vinterjakt hadde han nå i starten av mars ved Stourrajavri vest for Kautokeino. Sammen med gode venner hadde vi fire herlige dager i ei lånt hytte 7-8 kilometer fra veien. Hytta var lita og hyggelig, vi hadde mye og god mat og akkurat passe med brennevin. Ulempen var at det var desperat mye løs snø, nok til at bikkjene måtte svømme butterfly, og til at vi for det meste sank nedi til midt på låret. Den lengste dagsturen vi presterte var to kilometer fra hytta, og da var det rimelig hett under kamuflasjedrakten.

Det var mer enn alminnelig tett med ryper, men de var meget lite ryggsekkvennlige – lettet akkurat på grensen av skyteavstand for det meste. Skyteferdigheten bak doggete briller og inni masse svette klær var skral. Dessuten er det vanskelig å skyte presisjon når en stort sett står til knes i dypsnø.

Mio gikk som en drøm, og fant og reiste ryper over alt – men til liten nytte. Gjennom utallige antrekk, stander og reisinger skjøt jeg bom på de hvite skyggene mellom bjørketrærne. Det ble ingenting.

I slike situasjoner er alle enige om at fangsten selvsagt ikke er viktig – det er naturopplevelsen som teller – og det er jo det. Vi innså faktisk tilslutt Mio og jeg, etter en tre timers morgentur den dagen vi skulle reise – at dette ble å betrakte som en ren treningsweekend. Vi psyket oss opp til å mene helhjertet at vi var toppfornøyd med alle sjansene og opplevelsene likevel.

For å komme tilbake til bilen måtte vi leite oss fram langs et gjenføyket snøscooterspor – og bære nokså tunge ryggsekker. Vemodstemt fulgte jeg de andres eksempel, pakket ned patroner og festet hagla på siden av sekken. Mio jaktet fram og tilbake i åsen langs scootersporet til å begynne med – men etter hvert kom vi ut på noen store vann – og jeg fikk han til å følge sporet som oss. Etter to drøye timer så vi veien og bilen en kilometer unna – og turen nærmet seg ugjenkallelig slutten. Om seks timer ville vi være i Oslo igjen, iblant japper og forretningsmenn i bagasjehallen ventende på hundene i kasser. Leit – og greit.

To hundre meter fra vannkanten trekker Mio ut av sporet og opp mot vinden. Jeg har vondt i skuldrene etter ryggsekkreimene – og blir stående avventende å henge på skistavene. Men bikkja har fugl i nesen, og stivner ved vannkanten mens han snur seg forsiktig og lurer på hvor far blir av. Sekk av, patroner og hagle fram. Det tar et kvarter å komme opp til bikkja i dypsnøen – og derfra går vi sakte sammen oppover ei slak li. Tre hundre meter – hjertet hamrer etter 40 års hard slitasje, og svetten pipler fram både her og der. Mio svømmer nesten – men er utrolig staselig og verdig likevel med alle sansene i spenn. Hvor er rypene – går det an at bikkjer lukter fugl så langt unna?

Mio og jeg trenger ikke å snakke sammen nå, men likevel mumler jeg oppmuntrende ord til ham hele veien. Jeg får på samme måten gjennom tankeoverføring den oppmuntringen jeg trenger fra Mio. «Hold ut litt til nå far – skjerp deg med skytinga. Husk at du bruker å skyte alt for tidlig – ta deg tid. De sitter litt over mot høyre, rett bak den brukkne bjørka der. Nå – har jeg på følelsen at det klaffer – du trenger det».

Der letter rypene – det er mange – og alle er utenfor skuddhold. Mio vil gjerne løpe etter i ren desperasjon – men med så mye snø holder det at jeg sier «rolig», og så lar han det være. Vi fortsetter slukøret fram mot setet. Ser ut til at den siste sjansen er brukt opp.

Under over alle under – der blir Mio lav i ryggen, stivner og blir stående som en påle igjen. En gjenligger spruter opp av dokken sin, fem meter foran meg. Jeg hiver opp børsa og treffer selvsagt – med andreskuddet. Den døde rypa er varm og velsignet god å holde i når Mio overleverer den. Vi holder den lenge – han med tennene, og jeg med begge hendene. På denne avstanden kjenner jeg også lukten som har trollbundet hunder i generasjoner. Dette er sterkt for begge to – og øyeblikket brenner seg fast i minnet.

Noen lausfjær satt i munnen, og en blodflekk var synlig på nesen til Mio da vi hadde fått strevd oss fram til de andre som sto og ventet borte ved bilen. Det ble liksom ikke nødvendig å fortelle hvordan det gikk.