Jeg var avsnittsjef i Heimevernet – på bakgrunn av min tidligere militære løpebane. Det er jeg stolt av. Jeg har ansvar for mange dyktige medarbeidere – og det jeg selv synes et viktig oppdrag for Norge.  For noen år siden var jeg på et Heimevernkurs sammen med en gruppe likesinnede. Blant deltakerne på kurset fant vi hverandre til de grader – og vi fabulerte om et kjempestunt – en padletur ned øvre Karasjokka til sommeren. Roy Rise tok dette alvorlig – og innkalte oss andre til et ferdig planlagt opplegg som går inn i historien som «det opplegget».

Vi skulle vært fire – men ble bare tre. Sjøfly inn fra Alta til sagnomsuste ørretvann innerst mot Anarjåkka nasjonalpark. Flygeren var god etter min vurdering – Roy som er flyger selv – var helt uenig – men han sa det heldigvis ikke før etter at vi hadde landet. Det var en av de første turene hans med sjøfly – og han hadde aldri hatt utvendig kano før.

På veien inn fløy vi over Cavtso-demningen i Altaelva. Hadde utbyggingen skjedd nå – så ville jeg vært med i lenkegjengen. Demningen står som et monument over unødvendig utbyggingstrang.

De første dagene var vi stand by – i ørretparadiset. Vemodig stille – ensomt – flott. Jeg var litt skeptisk når de andre tok fram tannbørste og håndkle (jeg hadde ingen) – men vi fant fint ut av det med hverandre. Været var hemningsløst fint – det er ikke ofte en bader på Finnmarksvidda uten å hyle. Multer var det blitt også – endeløse myrer med bær overalt. Det er ikke ofte du spiser deg mett – sittende på ei tue.

Thue har skrevet side opp og side ned om fiskevann i Finnmark – og om hvor det biter og ikke. Min munn er lukket i så henseende – jeg synes det er opp til den enkelte å finne fram sjøl. Dog – i det området vi startet var det fin ørret. I vannet hadde elva laget djupål – og hver gang vi greide å manøvrere riktig i forhold til den fikk vi viddas sølvblanke ørreter mer enn store nok. Vi åt «Alufish», ørret i folie med rømme, dill og eget sø – så magen sprengte – og vi hadde det aldeles. Roy fikk riktignok bare abbor og gjedde – og var rimelig frustrert over det så langt.

Kanopadling i øvre Karasjokka er fint. Det går seint og har sine spennende sider. Vi hadde minst ett velt hver dag – og etter hvert få tørre remedier. Det rare er at kilometerne går – og klokka. Du sliter aldri – men likevel er natta i korteste laget.

Med det kremværet vi hadde – var første natta ovenfor SUORBMUGÅR’ZI den eneste kalde. Fordi vi hadde et par praktfulle velt like før – og var gjennomvåte – ble det ganske stusslig å reise gapahuk med presenning. Men, etter hvert tørket bålet klærne – og maten (og en syltynn en) tørket og varmet sjel og kropp.

Laksen stopper nedenfor Sourbmofossen. De to andre ville sove – og laksekortet vårt gjaldt ikke før om 12 timer. Jeg måtte likevel ned ved midnattstider – noen er slik. På nordsida ved brekket i kulpen nedenfor er det en liten plass å stå mellom bjørk og steiner. Det er umulig å kaste med flue – det eneste lovlige redskap. Uansett mulig eller umulig – det var nå der jeg var. Mange kast og forsøk på kast utover natta var resultatløse. Det ble ikke mange meter – og det var ikke laks å se.

Det er ikke akkurat mørkt om natta i Finnmarksommeren – men nedi kulpen var det likevel ganske skumt. Sånn i totida begynte det tydeligvis å skje noe – det plasket litt ovenfor meg gjentatte ganger – tydeligvis laks som luftet seg. Jeg gikk en tur oppover bergveggen som begrenser adgang til kulpen – og kunne skimte små og store laks oppe med jevne mellomrom 10 meter ovenfor min tidligere standplass. Ned dit igjen.

Da rører seg en kjempelaks akkurat ved støvelspissen min, dunker spolen i beinet mitt og skyter oppover mot fossen. Ikke et gram under 30 kilo – typisk krokodille. Og så blir det liv i hølen – overalt. Før jeg vet ordet av det har jeg fått på land fire smålaks – alle tar flue oppstrøms, sånn et fire meters praktkast. Og jeg har på tre for hver jeg får inn.

Jeg lager meg et laksetre, der fiskene henges opp på hver sin grein, korrekt etter halen – og med en fin blodstrime etter bløgging med den kniven jeg alltid bruker. I lyset fra sola som titter ned i hølen glimter laksen vakkert i treet. Jeg tar meg tid til å kose meg for hver en – og lager ritual av det hele.

De store står antakelig lenger oppunder fossen – og for å komme dit må jeg over på den andre sida. Jeg har trange gummistøvler – som ikke slipper vann nedi. Det er antakelig livsfarlig å vade elva uten sikring – sleipe steiner og vann til litt over ballene – men det går bra. (Det gjør jo som regel det). På andre siden drar jeg på land to smålakser til nederst på brekket, og lager meg et nytt tre.

Men det er lenger opp i hølen jeg må. Oppunder fossen er det en virvel som bringer oksygenrikt vann innunder en meter høy hammer. Jeg kryper utpå og ser ned mellom strømvirvler og luftbobler. Her er de. 20 laks – tre – fire krokodiller på minst 30 kilo og resten på 10-15. Utrolig. De står så tett at du kunne stått på lakseryggene som en Neptun på delfinrygger.

Her er det ikke lett å fiske med flue – men det er det eneste jeg har (og som er tillatt). Jeg ser på 11 fot stanga mi – og ørretsnella – dette er egentlig rått parti. Jeg setter på ei trippelkrokflue – lita, men med kraftige kroker. Går litt tilbake og prøver å få til at flua vender i virvelen omtrent der laksen står. Jeg kommer ikke dypt nok – må nok sette på ei tyngre flue, men prøver likevel en gang til. Og jaggu kommer en av krokodillene opp, tar flua i spranget og er minst en meter over vannet idet jeg gir tilslag.

Jeg har 0,60 fortom – og samme backing – kommer jeg til å tenke på. Det svir i håndflata mens laksen jager ut av kulpen og nedover mot der hvor Sourbmojåkka møter Karasjåkka. Og så er det slutt på snøret – jeg holder på å bli dratt ut i elva – og så er kontakten brutt. Selvfølgelig ryker snøret innerst på snella – og jeg står der og føler meg ganske dum.

Klokka er sånn sju om morgenen, sola varmer igjen – og det verker i øynene etter 25 timers sammenhengende årvåkenhet. Jeg blir liggende på hammeren og se på laksene. Hva i all verden skulle jeg gjort med 30 kilo laks her, åtte mil og fem dager fra folk og frysebokser?

Laksen min kommer tilbake til plassen sin, jeg ser den gni seg mot berget noen ganger – og fluesnøret løsner. Kroken satt i kjevekanten, og det er åpenbart at den gjør narr av meg når det hopper høyt igjen uten snøre og uten lyte – bare for å vise hvem som vant. Jeg greier ikke å berge snøret, strømmen tar det og bringer det av sted. Jeg har et til – det gjør ikke noe.

Jeg ligger minst to timer og ser på laksene under hammeren – hvert 12 minutt er en av de store oppe og slår, bare meteren utenfor rekkevidde. Jeg fisker ikke mer denne dagen. Vi har det vi greier å spise uansett – og hølen er forstyrret nok for i dag. Livet er godt – jeg er trøtt og fornøyd. Selv brannsåret i handa etter snella i utraset kjennes viktig og godt.

Mange snakker om å miste laks hvis de har hatt en på. Jeg tror ikke på å miste noe en aldri har hatt – derfor kaller jeg det heller å ha hatt fisk på.