Mitt fjell er Halkavarre, et tusen meter høyt fjell ikke langt fra Porsangmoen militærleir. Jeg har jaktet fjellryper her mange år – helt tilbake til tiden før jeg hadde hund – og det er en evighet siden. Det er mange bedre fjellrypefjell i Finnmark – men dette er nå min drøm.

Første gangen jeg var her satte jeg mitt livs rekord i fjellrype-slakt sammen med en blivende lensmann fra Lier. Etter en lang og resultatløs dag fant vi en kjempeflokk ryper i «sjefsura». Vi jaget dem fram og tilbake helt til en «tulling» fra Lakselv kom inn fra sida og spredte dem for alle vinder. Jeg skjøt 38 fjellryper på to timer – det eneste aber var at lensmannsaspiranten skjøt 42. På slutten skjøt vi kun når det var to eller tre som satt tett nok til å tas med ett skudd. Nedturen gjennom dalen var full av gode sjanser – men da var vi lens for hagl og krutt.

Mens jeg for mange år siden arbeidet på Porsangmoen gjorde jeg stadig turer hit opp – ikke alle like antallsmessig vellykket – men likevel alltid med fugl i sekken hjem. Jeg har alltid vært nøye med hvem jeg har tatt med opp på mitt fjell – det beste deler en ikke med hvemsomhelst. Det er bare noen som skal få kjenne Halkavarres hemmeligheter – .

Det er lenge siden første gang på Halkavarre – for min del har antallet ryper blitt mindre viktig for hvert år – og kaffebålet viktigere. Under jakta i år måtte bikkjene få en hviledag – og vi var enige om å gå på fjellet Svein Roger, Finn Erik og jeg. Svei Roger som er lokaleksperten nå, mente vi skulle ta et annet fjell – Cakkelvarre. Men jeg måtte se igjen mitt eget – og fikk gjennomslag for en dag på Halkavarre.

Grytidlig morgen med frost i myrene gjennom dalen – strak kurs mot den beste ruta opp. Det er tungt å gå gjennom kjerr og myr – men målet lokker og holder gangpulsen oppe. Det skal gjøre litt vondt å nå sine mål – og det gjør det. Kontoristskrotten kjenner presset. Ei enslig elgku nedi skogen ser oppskremt ut når jeg passerer – men lar seg berolige av at jeg sender en vennlig tanke – «ta det rolig – vi er på småviltjakt, det lokale laget har bare okse og kalv på kvoten».

I løpet av en time står vi ved foten av fjellet – det er 600 meter rett opp. En dose med kildevann og en røyk (idiotisk nok) – og vi hamrer løs på stigningen. Svein Roger og Finn Erik legger i vei i et fornuftig tempo – men jeg må jage på det jeg klarer og skjærer av gårde. Etter hvert kommer jeg mange meter foran dem – og idet jeg bikker over 800 meters kanten er jeg 10 minutter foran – drivende våt av svette. Herfra og opp er det rypemark – og jeg storkoser eg mens jeg venter på de andre og ser innover det forgjettede land.

Sammen jakter vi oss skrått oppover mot toppen og går gjennom ypperlig fjellrypeterreng. Finn Erik er den første som skyter – men det er ryper som støkkes på langt hold – og bombom. Lenger borti ura skyter jeg også bom på ei rype som støkker litt utenfor skuddhold. Vi går på linje – 40 meter imellom oss – og tror vi har kontrollen.

Den første ordentlige sjansen kommer akkurat når jeg runder over en rygg. Ei rype sitter på en stein ti meter foran meg, og jeg aner flere i ura rundt. Akkurat i det jeg trekker av er rypa bak steinen – og åtte-ti fugler tar av i alle retninger – uten at noen detter. Rypene følger høyden rundt fjellet – dette er lovende. Det smeller hos Finn Erik – og sannelig får han den første rypa.

Den blir behørig beundret av begge oss andre – jeg kan ikke dy meg for å dra mitt standard foredrag om fjellryper. «At det kan finnes slike vakre kjøttfulle skapninger her oppe i steinura. Ikke annet enn gråstein og grågrønn mose. Hvis de lever av stein har de jo nok å ta av – men det er vel ikke nok». (Selvsagt har jeg forlengst funnet ut at de beiter lenger nede på nattmårran – og at de tilbringer dagen høyt oppe av sikkerhetshensyn – men det er jo ikke nødvendig å snakke om det alltid).

Konkurranseinstinktet har våknet i meg – jeg sørger for å få øversporet – og labber i vei videre rundt fjellet. På baksiden av Halkavarre støkker jeg først en flokk – og når den letter – letter liksom hele fjellet. Til sammen 200 ryper letter nedover fjellsida i grupper på 5 til 10. Halvparten runder tilbake nedenfor de to andre jegerne – resten fortsetter i vår marsjretning. Jeg hører en stegg knarre nedi lia – og går nedover i helspenn. På femti meter ser jeg fuglen på en stein – lang i halsen. Jeg fyrer av – og fuglen letter – sammen med ti andre. Et nytt skudd i oppflukten – og steggen detter som en stein i ura. Idet jeg plukker den opp kommer Finn Erik over kanten – og jeg forteller om alle rypene i fjellet mitt.

Han trekker automatisk ifra halvparten – og kommer fram til riktig antall. Vi blir enige om å gå videre i marsjretningen – for å komme tilbake etterpå. Bortetter skyter vi hver våre fugler – og rypegalgen fylles. Sola varmer – sekkene tynger – svetten truer. Vi har kort lunch med tørt brød og sjokolade – og har det såre vel.

Svein Roger er uten fugl. Jeg støkker et kull – og får en – resten setter seg bak en kam jeg kan se. Jeg lar ham komme foran – vi går over ryggen – og der skyter han sin første i dag. Jeg har en flott følelse når jeg vet at jeg kunne ha tatt dem først – men valgte å gi ham sjansen. (dessuten fikk jeg en etterligger – det lønner seg å være gentleman).

Svein Roger skal hjem til kona for å dra i selskap – så vi må slutte før dagen er dags. Vi går hver for oss tilbake til stien ned fra fjellet – jeg langt nede. Ei rype på bakken faller for sekserhagel på passe hold – og når kullet går oppover fjellsida hører jeg skudd. Først fra Svein Roger og så fra Finn Erik.

Tilslutt møtes vi ved stien – og stabber nedover med stive legger og verk i frammusklene. Det ble ingen rekord – men nok ryper. Jeg har flest – det skulle jo bare mangle når det er mitt fjell. Nedi dalen har Svein Erik saft som vi blander med bekkevann – et nytt høydepunkt.

Jeg har mange minner fra bekkene i Halkavarre – måtte de fortsette å renne ubesudlet. En gang skjøt jeg en ørret på to kilo under dagens jakt – et overraskende tilskudd til kjøttmarkedet. En annen gang fikk jeg hundre ørreter på flue sammen med mine yngre brødre – på et par timer. Mer om det kanskje et annet sted eller en annen gang.

Turen kjennes godt i beina neste dag. Det gjør vondt å rette ut legg og lår – og det er tungt å få fart i frasparket igjen. Halkavarre med sine 1000 meter – det er et fjell for den som vet hva en vil. Fjellfuglene kommer ikke gratis – men da hadde det vel ikke vært artig heller – !