Jakta det året ble lagt til Karasjokfjellet i Finnmark. Sammen med Finn Erik og hans Gordonsetter «Sille» var Mio og jeg på en ukes ekspedisjon med kano og lavvo.

Karasjokfjellet badet i høstsol – fargene var enda vakrere enn jeg hadde pyntet dem til i minnet fra i fjor. Nattvann var speilblank da vi la ut – stemningen burde vært tappet på flaske og oppbevart til minne for etterslekten.

Mat, ved og utrustning for en uke kostet oss mye slit på veien innover. Kanoen ble trukket mellom tre forskjellige vann, og oppakningen var for stor for ett padlestrekk. Spretten silte og spratt under bæreetappene – gjennom blautmyr og bjørkeris. Men vi kom oss da inn i løpet av dagen – og etablerte oss på vår egen øde øy.

Det var multer på øya vår første kvelden – siden frøs de og ble bleike etterligninger. Kalde netter med nordlys – varme dager med sol.

Beklageligvis hadde det vært en støvsuger av en jeger med fire settere første jaktuka i samme terrenget. Vi snakket med svigerfaren hans ved Nattvann – han skulle hente den heldige jeger. «Svigersønnen» hadde gjort rent bord på de nærmeste og beste åsene.

Derfor ble det lange turer på oss, minst to mil hver dag. Bikkjene ble fort sårbeinte, knusktørr reinmose raspet som stålull i hundepotene. Men vi byttet på, eksperimenterte med potesokker av ymse slag, og fikk mye ut av dem likevel. Det er tydelig hva settere egentlig er konstruert for når de er med deg ute slik – uansett om de er familiehunder også. Spesielt Sille har så kraftig jaktinstinkt – jeg er sikker på at hun ville fortsatt å jakte selv om beina ble kappet midt på.

Det var langt imellom kullene – selv om det var store kull. Vi fant og skjøt ryper hver dag. Har skutt mye mer ryper flere ganger før – men mindre også. Jegeræren ble reddet i rikt monn.

Dessuten var det gjess på vannene og enkelte myrer. Svære grågjess fløy over oss daglig – noen av dem fikk haglladninger etter seg – men lot som ingen ting. Skjære og smarte fugler – men like store og fristende over børseløpet hver gang.

Vi var heldigere med endene. Padleturene på morgenen og ettermiddagen på Caddejavri skjedde med våpen og nerver i helspenn. Flere ganger hadde vi felles skuddåpning – og sendte bredsider som fikk minnet om de gamle gallionene til å blekne. Det manglet ikke mye på at kanoen bikket rundt et par ganger. Til dels var det rene massakrer i vannkanten – på grensen til å få dårlig samvittighet av.

Langt vest for oss lå et fjell som het «Sillesjavri» – egentlig utenfor rekkevidde. Men siden det tydeligvis var Silles fjell – og hun var med, la vi i vei dit også. Veien dit gikk gjennom tett bjørkeskog og rypefattige områder. Vi brukte 4 timer på innmarsjen – så godt som uten å se fugl.

Like før fjellet, etter å ha gått over noen uendelige myrer sier Finn Erik og jeg til hverandre at «her kan da ikke svigersønnen ha vært». Motivasjonen var laber hos jegere og bikkjer – lite adrenalinproduksjon og tilsvarende høy melkesyregehalt i lår og legger.

Men så – ved inngangen til ei lita skogvokst myr – står begge bikkjene – tydelig på overvær. Øyeblikket nytes – Mio reiser – og vi skyter hver vår rype av de fem-seks som letter. Finn Erik drar til på ei som flyr alene mot høyre og mener han har truffet – jeg ser de andre gå mot venstre oppigjennom lia. Vi går litt etter den ene, og sannelig tar Mio stand på den døde varme rypa noen hundre meter borti der. Da ble det sannelig en ny double på Finn Erik, den andre hittil i år.

Bikkjene er rare når vi leiter etter resten av kullet. Stadige blindstander oppigjennom ei lang spennende slukt – tydeligvis masser av dufter. Men øverst står de som fjell igjen, og her letter det ikke 3-4 ryper, men 12-15. Talentløs skyting blant gjenliggere og bikkjer som utreder øyeblikkelig (uten ordre selvsagt) blir ganske resultatløs. Men spenningen er på topp – optimismen rår – og bodpumpa slår.

Men rypeflokken sprer seg oppigjennom lia – og vi finner dem igjen en for en. Bikkjene står – gutta skyter – rypegalgen fylles og kalde ryper må over i den andre sekken etterhvert. Intenst i to timer, og så er det slutt. De som ikke er havnet i sekken har forbusket seg aldeles.

Vi tar turen opp på Sillesvarre. Dette er jomfruelig fjell. Ikke noe spor etter den nådeløse nedbeitinga som preger mer og mer av Finnmarksvidda. Nydelige høstfarger. Bjerkeris som holder fast i tunge marsjstøvler. Vann, reinlav, myrer, småskog – himmelrike.

Standardlunch med posesupper, falukorv og te med sukker og sitron. Pellets til slitne bikkjer. Vi er mette på inntrykk og opplevelser – dagen er perfekt. Selv om det båser litt langs lunchbekken vår – blir det mulighet for en liten strekk i lyngen (slik rypeprofessoren har foreskrevet). Finn Erik forteller om igjen hvor lite det er som skiller Falukorv fra Brylcreme – og vi ler like godt som vanlig.

Hjemveien er lang – og uten ryper. Jeg irriterer meg over den nye «Meindel» støvlene mine med Goretexinnlegg og det hele. De klemmer overgangen mellom tær og fot hver bøyning – fordi de ennå er for nye. Likevel er de gode, jeg har vært tørr hver dag hittil – etter milevis i myr. Plutselig blir kroppen tom for energi – det later til å henge sammen med rypebestand og adrenalinsproduksjon.

Tilslutt vi finner kanoen og kommer oss ut på øya vår. Vannet er stille og mørkt. Det er vanskelig å se hvor vi skal mot horisonten – himmelen har samme lysstyrke som landskapet – også er det så flatt.

Inni lavvoen får far og far seg en akevitt og en boks øl før middag. Bikkjene kroer seg rundt bålet. Menyen er «Meksikansk gryte» – i dag med karbonadebiter og rømme. Irish Coffee til dessert (takk og lov for at noen fant opp krem på sprayboks). Det er lett å hanskes med hunder som har jaktet noen dager, de krever lite underholdning på kveldstid.

Som vanlig kroer vi oss i soveposene før klokka 10. Skal ligge litt og se inn i bålet – og sovner selvsagt før det er gått mange minuttene. Kontoristkroppen er mett og trenger sin hvile blant spisse steiner og tuer i underlaget. Liggende i riktig vinkel er det greitt å sove likevel – livet er bra.

Det er langt til krigen i Bosnia – stresset i jobben er glemt. Kunder og drittsekker er langt unna. Ligningskontoret – avgiftsdirektoratet er stille. Ingen maser – ingen stiller krav – det er fred i universet. En gjør seg mange refleksjoner i Lavvo.